TEST DEG SELV side 117

Grunnprinsippet for binding går fram av avtaleloven § 7. Regelen er ikke så klart formulert, men meningen er klar nok hvis den leses nøye. Et tilbud eller en aksept er bindende for avgiveren når den ikke lenger kan tilbakekalles. Bindende avtale har derfor kommet i stand når partene har utvekslet tilbud og aksept som ikke lenger kan kalles tilbake.

Tilbud kan ha akseptfrist, og bindende avtale forutsetter at aksepten kommer fram innen akseptfristen, jf. avtaleloven § 2. En sein aksept er derfor en aksept som tilbyderen mottar etter at fristen er ute. Hovedregelen er at avtale ikke kommer i stand. Den seine aksepten forvandler seg til et nytt tilbud, jf. avtaleloven § 4, og det står den opprinnelige tilbyderen fritt å akseptere.

Aksepten må dekke tilbudet hvis avtale skal komme i stand. Gjør den ikke det, for eksempel hvis aksepten forutsetter en annen pris enn den som er tilbudt, blir aksepten forvandlet til et nytt tilbud, jf. avtaleloven § 6, som det står den opprinnelige tilbyderen fritt å akseptere.

Avtaleloven forutsetter at partene utveksler tilbud og aksept. Før denne utvekslingen har det som regel vært uforpliktende samtaler mellom partene. Det kan være forespørsler, pruting eller annen kommunikasjon som kan ende med tilbud og aksept. En uttalelse må derfor tolkes for å avgjøre om den er en uforpliktende eller forpliktende uttalelse.

En uttalelse forplikter når tilbyderen eller akseptanten hadde til hensikt å binde seg. Spørsmålet om hensikt avgjøres ved å tolke hva en tilbyder eller akseptant har skrevet eller sagt. Uttalelsen må, slik Høyesterett har uttalt, være formulert på en måte som gir mottakeren rimelig grunn til å tro at avgiveren ville binde seg. En formulering som «Denne tingen skulle jeg gjerne ha kjøpt for kr 5 000», er for uklar til å gi mottakeren rimelig grunn til å tro at avgiveren vil binde seg. Saken stiller seg annerledes hvis vedkommende sa: «Jeg kjøper den for kr 5 000.»